Jeg er ekstremt nostalgisk av natur, har jeg alltid vært. Nå, for eksempel, kan jeg romme ekstremt varme og sterke følelser for en viss tid, og perioden i mitt liv. Men problemet er bare at mens jeg har en lidenskap for nå, tenkte jeg det samme. Det var bedre før, og i stedet jeg så tilbake på en annen tid, tårer i øynene. Til en viss grad, vel dette naturlig. Kjærlighet er kjærlighet, men romantiske møter vil trolig aldri bli slik at spennende som det var i tenårene da jeg var tydelig uerfaren og fremdeles utforske nytt territorium. Likeledes aldri filmer eller videospill på samme kraftige erfaring at når jeg var ung og kunne leve meg inn i handlingen helt. Nå er jeg en voksen og kynisk, og har sett altfor mange filmer at jeg noen gang vil få den følelsen igjen. Det er som med narkotika jeg gjette, bygger du opp en toleranse og ikke bli beruset som de første fantastisk opplevelse. Eller like spennende som en ny jobb er i begynnelsen, noe som fører mange jobb junkie til å stadig søke nye ledige stillinger å få et nytt kick ut med jevne mellomrom.